Erik Hafnor

Vi takker for alle pengegaver som kom inn i forbindelse med fars død. Ca 11000 kr er gitt til menighetsarbeidet i Ullerål kirke - vi er overveldet.

Minnetale Erik Hafnor. Far ble født 14. juni 1930. Han var sønn av Peder Nikolaussen Hafnor, født 21. desember 1894 og Marta Sofie Hafnor, født Bjella 9. mars 1898. Han var deres femte barn, siden fikk han ytterligere 4 søsken, hvorav 2 døde som småbarn. Han vokste opp på gården Hafnor som hans far drev på Røyse. Som alle mennesker hadde også far mange sider. Kreativitet, pågangsmot, tålmodighet, og omsorg var noen av disse. Kreativiteten har fulgt han fra vogge til grav. Allerede som liten gutt så viste han sin kreativitet. Han satt og lekte med og utforsket det andre ville kalle skrot, og som kanskje skulle kastes. Han så verdien i det og så at det kanskje kunne brukes til noe nyttig. Senere fikk han vist sine kreative evner på mange forskjellige måter. Han fikk etter hvert jobb i George Bentzen mekaniske verksted der han var med på å skape, blant annet tørkestativer. Han startet senere eget verksted der han reparerte vaskemaskiner og andre maskiner, og der han skapte nye ting som kundene trengte. Dessverre så var ikke hans forretningssans like godt utviklet som hans kreative evner. Han var for snill. Kundene var veldig fornøyd med de lave prisene, men det gjorde at bedriften ikke gikk rundt. Han la derfor ned forretningen og begynte som reparatør på kjøkkenfabrikken Nordia, senere Norema. Han steg raskt i gradene, først til å bli sjef for reparatørene, deretter ble han maskinkonstruktør. Som maskinkonstruktør fikk han brukt sine kreative evner til det fulle og han sparte Norema for mye penger ved at de laget egne maskiner i stedet for å bestille disse fra leverandører i Tyskland eller andre fjerntliggende maskinleverandører. Etter at han ble pensjonist så fikk han uttrykk for sine kreative evner på andre områder. Han har i alle år skapt mye i sitt hobbyrom i kjelleren, blant annet møbler som flere av oss barna har gleden av å ha fått. Men etter hvert tok hans kreativitet en, for oss i familien, ny og uventet form. Han begynte å lage mat, noe han ikke hadde gjort før. Og ikke enkle hverdagsretter. Han ble rene gourmetkokken. Han hentet inspirasjon fra de mange kjendiskokkene og matprogrammene som man kunne se på tv og han googlet seg fram til oppskrifter på nettet som han hadde lyst til å prøve. Så lagde han sine egne varianter ved å eksperimentere litt her og litt der. Han likte å prøve seg fram, men var også opptatt av hvordan fasiten skulle være. Var det lov til å servere ingrediens A sammen med ingrediens B, var noe han ofte lurte på. En annen måte han brukte sin kreativitet på var som fotograf. Allerede som ung var han en ivrig fotograf, noe som kanskje skulle få alvorlige konsekvenser. Mer om dette senere, så følg med. Interessen for fotografering ble tatt opp igjen på hans eldre dager. Han kjøpte seg ett digitalkamera og han meldte seg inn i Hønefoss kameraklubb. Han kjøpte også sin første pc som pensjonist. Denne og mange av de kommende pc-ene ble overfylt med bilder. Han ga også gjerne råd til oss etterkommerne når vi fotograferte, om hva vi burde gjøre annerledes for at bildene skulle bli bedre. 12 av bildene fant hvert år veien til kalenderne som han laget, og som han gledet oss i familien med. Som liten var han ikke glad i dyr. At griser for eksempel kan være svært skummelt for en liten gutt er forståelig. Farfar ville prøve å overbevise han om at grisene ikke var så farlige, så han tok pappa på armen og bar han inn til grisene. Når farfar etterpå sa: Nå har du sett grisene. så svarte pappa kjapt: Nei, jeg lukket øynene. Altså nok ett bevis på hans kreativitet. Han fant alltid en løsning. Burde glemsomhet legges til som en av hans egenskaper? Nei, han husket godt, helt til det siste. Han kunne synge gamle viser for eksempel, eller spille enkle melodier på piano med en finger, til glede for oss i familien. Han kunne også sitere gamle radioreklamer. Derfor er det moro for oss barna å minnes historien om da han som ungdom, til tross for sin høydeskrekk, satt på låvetaket og jobbet. Til sin forundring så han at det var mange samlet ved den nedbrente Hole kirke. Så slo det han. Det er jo konfirmantundervisning i dag. Da fikk han farten på seg. En av episodene som han husket godt og som han fortalte barna sine i voksen alder var når farfar tok han med på skogen og viste han tømmeret deres. Han var 10-12 år når dettes skjedde. På Krokskogen der de eide skog lå det mange forskjellige samlinger med tømmer. Farfar var nøye med å fortelle hvilke tømmer som var deres. Den gang fikk barna tidlig stort ansvar, særlig om man vokste opp på en gård. Men pappa skjønte ikke helt hvorfor farfar gjorde dette. Dette skjedde under krigen og senere fikk pappa vite at dagen etter denne gjennomgangen så skulle farfar til avhør hos politiet for å avhøres om hvorfor hans eldste sønn Nikolai hadde forsvunnet. Farfar visste ikke om han kom tilbake og ga derfor pappa ansvaret for å vite hva som var deres og hva som ikke var det. Onkel Nikolai var for øvrig en av gutta på skauen. I 1953 kom mor inn i hans liv. Hun fikk seg praksisplass på en gård i Hole, noe hun trengte for å kunne søke seg inn på husstellærerskolen. Dette var planer som far fikk satt en stopper for etter hvert. Hun ble først kjent med hans søster Gerda og på en hyttetur de var på hadde mor med seg ett lånt kamera og spøkte med at den som fremkalte disse bildene skulle hun gifte seg med. Historien var for lengst glemt når Gerda fortalte at hennes bror Erik var en ivrig fotograf med eget fremkallingsutstyr så han kunne fremkalle bildene for henne. På en fest, eller i ett selskap som det vel het på den tiden så ble det tilfeldigvis stående en pute mellom mor og far, og en spøkefugl slo da fast at det var noe mellom dem. Og så, sensommeren 1953 var det ett faktum. De var blitt ett par. Men før det skjedde så brukte far motorsykkelen til å imponere mor, men det var ikke nødvendigvis så vellykket. En gang, ganske tidlig i bekjentskapet så skulle far være snill og kjøre mor dit hun skulle. Godt kjent som han var på Røyse tok han en snarvei gjennom skogen. I hvert fall var det planen. Men da ble mor redd for at han skulle bortføre eller forføre henne. En annen gang var han like uheldig, for på en sølete vei gikk det galt. Mor ble sittende igjen på rompa i søla. Men noe må hun altså ha sett i han, for de ble altså kjærester. Men så forsvant hun til Nord-Norge der hun skulle jobbe sammen med sin søster, tante Svanhild. Våren etter brevvekslet de, men mamma var usikker på forholdet og skrev at det ikke var noen vits at far kom på besøk til henne. Her viste imidlertid pappa sitt pågangsmot og det er kanskje det viktigste han har gjort, noen gang. Sommeren 1954 så tok han den lange og kronglete turen nordover, for han ville se Nord-Norge, som han sa. Så han reiste til Tromsø, men der var det ingen Kristofie. Når han der fikk vite at hun var i Honningsvåg tok han hurtigruta til Honningsvåg og oppsøkte fiskarheimen der hun jobbet. På den tiden så var det selvfølgelig ikke lov, for damene som jobbet og bodde der, å ha herrebesøk, så han måtte smugles inn. Hans pågangsmot bar frukter og neste skritt var å oppsøke det som senere skulle bli hans svigerforeldre, så de tok lokalbåten til Syltefjord. Pappa var ikke vant til sjø og var ikke særlig sjøsterk. Dette var nok en medvirkende årsak til at han gjorde ett så dårlig førsteinntrykk. Mormor lurte veldig på hva slags type mamma hadde dratt med seg hjem. Tynn og skrantete var han og ikke spiste han. Det siste skyldtes nok både sjøsyken og at pølsene som ble servert som festmåltid var noe pappa hadde gått lei av etter å ha tjent i tysklandsbrigaden. 12. august 1954 forlovet de seg og 2. juli 1955 giftet de seg i Tromsø, med bare noen få gjester til stede. Å reise så langt nord var det ikke mange som hadde anledning til. 13. mai 1956 var det slutt på freden. Da ble Tore født. 3 år senere ble det enda mer bråk når Leif kom. Jeg ble født i 1961. Først i 1968 kom lillesøstra vår, Svanhild Christofie, til verden. Etter hvert har det utviklet seg til en stor familie bestående av 8 barnebarn og 4 oldebarn i tillegg til 5 bonusbarnebarn, 10 bonusoldebarn og 2 bonustippoldebarn. Pappa var ikke den som hadde tid til å sette seg ned for å leke med oss barna, men noe vi husker er at han var flink til å involvere oss i sine aktiviteter. Tore husker at det var tradisjon ved matbordet at far fortalte hva han hadde gjort på jobben den dagen, i George Bentzens mekaniske verksted. Han husker også fra pappa sin tid som maskinkonstruktør at han spurte om råd når det gjaldt maskiner han skulle tegne. Han klarte ikke å legge fra seg oppgavene på jobben når han gikk fra jobben så han satt på kveldstid og funderte på hvordan han skulle løse enkelte utfordringer. Da spurte han familien til råds, sikkert mest for å lufte egne tanker, for han fikk aldri svar. Leif husker at han fikk være med i hobbyrommet og på vasking og stell av bil. Han husker også at han fikk være med i pappas verksted, blant annet hjalp han til og produserte speil til Engseth bussruter. Jeg husker at jeg var med og tegnet maskiner og Svanhild Christofie lærte om biler og bilkjøring av pappa. Jeg husker også at han brukte å spille bordverset på pianoet for å gjøre meg oppmerksom på at frokosten var klar så jeg skulle komme ned og spise. Tålmodigheten og pågangsmotet hans fikk utløp på så mange måter. Noe mamma husker godt var fra tidlig i deres forhold, når pappa slet med å reparere en bil. Reparere biler var noe han gjorde mange ganger, siden han kjøpte mange eldre slitte biler. Denne gangen slet han med ett eller annet som gikk galt. Han fikk det ikke til selv om han prøvde om og om igjen. Etter å ha prøvd mange ganger reiste han seg og sa: Om det ikke fungerer nå... Her forventet mamma naturlig nok en skikkelig salve, men han fortsatte: Så prøver jeg en gang til. Det siste som skal trekkes fram av hans sider er omsorgen for andre, og kanskje spesielt de som er alene. Etter at Berith og Tore mistet sine ektefeller så hadde han spesiell omsorg for disse. Han ønsket at de skulle ha det bra. For eksempel så var han mer opptatt av at jeg skulle besøke mamma de siste dagene han levde, enn at jeg skulle besøke han. Han hadde mye omsorg for sin kjære kone og viste det på så mange måter. Handling sier som kjent mer enn ord, selv om pappa også var raus med å uttrykke kjærlighet muntlig. Erik døde stille og fredelig på Ringerike sykehus 26. juli, 93 år gammel. Hvil i fred pappa.

Takk for den du var Erik. Takk for fellesskap, og for omsorg. Lyser fred over ditt minne.

Vi minnes en lun og alltid interessert mann med et smil og blikk som viste at han brydde seg om de han møtte. Vi lyser fred over Eriks gode minne. Hilsen Anne Kristin og Hans-Petter

Takk for gode minner og lune smil.

Takk for gode minner.